Desirees egen historie

Var på sykehuset igjen i dag, og hadde møte med kirurgen. Det var ikke de gode nyheter. Trykket i en av årene inn til hjertet er så høyt at hun vil dø om de opererer.....men kanskje kunne de gjøre en by-pass. De skulle fatte en avgjørelse om noen dager. I værste fall har jeg penger til å gå til American Hospital her i Dubai, og høre der. Gir ikke opp, før jeg vet at det ikke er mer og hente.
Med tilaltelse fra Deisree fikk jeg lov til å oversette en samtale vi hadde en gang i november og publisere den her. Hun forteller kort sin egen livshistorie;

"Jeg er født i desember i 1979 i Surregal Filipinene. Vi er en søskenflokk på 5, jeg er den i midten. Vi var 7, men to døde da de var små. Familien min var fattig. Pappa leide ett stykke jord, men han drakk hele tiden. Mamma var hjemme. Hun kunne massasje, så hun tjente noen penger slik at vi fikk klær. Mamma var snill.
Pappa slo ofte mamma, og de kranglet mye, husker jeg. Pappa hadde også en annen kjæreste. Pappa ga aldri penger til mamma, vi plantet ris og grønnskaer- så vi hadde mat. Vi hjalp til hjemme, og broren min fisket og vi solgte fisken på markedet.
Jeg startet på skolen da jeg var syv år.
Da jeg var åtte, ble mamma plutselig syk. Vi hadde ikke penger til medisin, så hun døde like etterpå. Det var fryktelig vondt. Pappa forlot oss en uke etter at mamma døde. Vi var plutselig alene.Tanten min tok 3 av oss med til hennes hus etter noen dager. Brødrene mine dro, jeg vet ikke hvor. Vet ikke hvor de er i dag heller.

Så bodde jeg igjen hos pappa, men etter en mnd rømte jeg fordi jeg ikke fikk gå på skole. Jeg dro til byen sammen med en nabo.

I byen fikk jeg bo hos en dame i to år, jeg passet på barnet hennes i disse årene. Da jeg var ti år fikk jeg begynne på skolen igjen- jeg bodde fremdeles hos denne damen. Jeg fikk mye juling disse årene. De pleide å slå meg med en vedkubbe/stikke.

Før jeg gikk på skolen måtte jeg selge bananer. Det var 10 km til skolen, og jeg bar en bananene hver dag, og ofte måtte jeg bare 10 kg ris hjem igjen. Jeg hadde ikke sko heller. Og det var sjelden jeg fikk mat før jeg gikk på skolen, men jeg ville gå på skole. Hvis jeg gråt, og det gjorde jeg jo- så slo de meg på bena med denne stikken.

Etter flere år flyttet jeg derifra og hjem til tanten min. Jeg ville fortsette på skolen, men de lot meg ikke gjøre det.

Jeg fikk bo hos læreren og jeg plantet ris og korn- så jeg klarte å betale skolen selv. Etter en kort tid fikk jeg flytte inn til rektoren på skolen.

Jeg begynte på high shool. Jeg jobbet som hushjelp, og fikk hverken penger eller klær.  I 15 år studerte jeg og passet huset samtidig. Jeg fullførte college ved hjelp av å vaske i kirken og stelle eldre på ett gamlehjem. Etter å ha fullført skolegangen min, vasket og stelte jeg huset for rektoren i tre år som betaling.
Jeg var 24-25 år da jeg forlot huset og dro til Cebu.

Jeg jobbet for kost og losji ett år som nanny. De lovte meg lønn, men jeg forlot de da det aldri kom noen lønn.
Så fikk jeg jobb i en butikk, der bodde jeg gratis. Mens jeg jobbet der søkte jeg om jobb både i Singapore og i Dubai. Lønna var mye høyere- 700 NOK i mnd. Dette var i 2005. Jeg ønsket å forlate Filipinene og glemme livet der.

For jobben i Singapore måtte jeg gå igjennom en medisinsk test. Der fant de ut at noe var galt med hjertet mitt. Jeg var hos tre ulike spesialister og de fant til slutt ut at det var ett hull i hjertet mitt. De sa at dette var medfødt. Jeg har ikke kunne løpt siden jeg var 15, men har ikke tenkt noe over det. Jeg var nå 26 år. Jeg fikk beskjed om at jeg ikke kunne løpe, bære tungt eller bli stresset. De sa også at jeg måtte operere før jeg ble 30 år, ellers kunne jeg falle om. Jeg synes ikke jeg hadde noen symptomer. En operasjon kostet i Manilla da ca 55 000 pesos. Disse pengene hadde ikke jeg.
Omtrent samtidig med dette fikk jeg beskjed om at jeg kunne dra til Dubai, og det var kort varsel- kun en dag. Det var ett annet byrå- og de hadde ikke tid til legesjekk!
Jeg kom til Dubai juni 2006. Fikk jobb hos en russisk familie. De lovte 700 NOK i lønn og fri en dag i uken. Jeg jobbet fra 0500-0100 hver dag 7 dager i uken- og fikk lønn de første mnd, så kom det ikke mere lønn. I huset gjorde jeg alt, og jeg fungerte også som mamma for de to ungene som bodde der. Jeg ble så lenge, fordi jeg ikke klarte å reise fra ungene. Etter to år hadde de blitt så store, at jeg følte jeg kunne dra. Jeg var fryktlig sliten.
Jeg har ikke tenkt på helsen min disse årene, bare skøvet det vekk. Alt jeg ønsker er å bygge ett lite hus til famlien min på ett jordstykke hjemme i Suregal. Jordstykket har jeg arvet etter mamma."

I oktober kom hun til oss. I november fant vi ut hun var syk. Desiree har aldri bedt oss om noe- jeg har tvunget ut denne historien fra henne- hun vil ikke være til bry. Og i dag på sykehuset, så jeg bena hennes for føste gang- enorme arr på begge bena.

La oss håpe Desiree får ett liv nummer to!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

wikmarkidubai

wikmarkidubai

40, Lenvik

Mamma til Bård, Gard, Brage og Guro. Gift med Frank som da jobber i Polarcus.Flyttet til Dubai, The Green Community, i august 2008.Trives godt her nede i varmen.Suger til meg nye inntrykk og vil forsøke å dele noe av dette med dere.

Kategorier

Arkiv

hits